Den begrensede sannhet - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Den begrensede sannhet

Den begrensede sannhet

Beklager, Helga Hjorth. Ditt virkelighetsbegrep er for begrenset, skriver NFFs generalsekretær Tore Slaatta.

14.08.17

Kronikk i Dagens Næringsliv, torsdag 10. august.

Sommeren er på hell og debattene om litteraturen, fakta og virkelighet tar seg opp igjen. Tidlig i sommer overrasket Toril Moi meg i Morgenbladet med å lovprise Karl Ove Knausgård fordi «Min kamp» viser at en tekst kan virke enormt romanaktig uten å være fiksjon. At en roman er romanaktig tror jeg på, og at sjangeren er romslig og fleksibel, slik for eksempel Tone Selboe argumenterer i sin hva-er-bok, blir i dag bekreftet også av utgivelsen av Helga Hjorts debutroman. Men det er et begrenset virkelighetsbegrep så vidt jeg kan forstå, så lenge det subjektive rår grunnen. Og å utgi noe som roman er å gi avkall på den forpliktelsen til offentligheten og leseren som sakprosa og faglitteratur har, om å bli lest som tekster som intenderer å gjøre rede for noe som er sant, i intersubjektiv forstand. Det som står er ikke bare ment å være sant for forfatteren, eller for de stemmene som måtte slippe til i en roman, men knytter seg til påstander om virkeligheten som tenkes å gjelde, for alle, inntil noe annet eller nytt fremkommer, som forbedrer eller forandrer vår forståelse. Derfor er offentlighet, kritikk og ytringsfrihet så viktig for faglitteratur og sakprosa.

I tillegg til å kunne være godt skrevet, skal faglitteratur og sakprosa kunne nyanseres og motsies av kompetente lesere. Jeg har derfor sans for Lilly Vinjes debattinnlegg i Klassekampen 9. august, der hun viser til Henning Hagerups påpekning av Tor Ulvens essayistikk, som var seg bevisst et tydeligere skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur.

Men vi går ikke mot en litteratur uten skiller og sjangere, selv om sakprosaen er i vinden. Heller ikke går faglitteraturen og sakprosaens sjangerbetegnelser i oppløsning om romaner skrives for å gjenskape en mer stabil subjektposisjon i en postmoderne tid. Eller om romanforfattere bruker nærmeste familie som modeller for sine karakterer. Det er to forskjellige ting: Sakprosa og faglitteratur kan skrives godt, og ha litterær kvalitet. En faglitterær tekst kan også ha innslag eller elementer som ikke kan faktabelegges, uten at sjangeren som sådan og argumentasjonen i en tekst går i stykker. Den trenger det ikke, for å være sakprosa, men den kan ha det. Med romanen er det omvendt. Den bør ikke bare være et forsøk på å etablere fakta, men om fakta, påstander og beskrivelser er der, skader det ikke romansjangeren heller. Dag Solstads slektshistorie er et godt og interessant eksempel, og det finnes andre, som viser romanens bredde og fleksibilitet.

Helt skarpe grenser finnes heldigvis ikke her heller (inntil noen overbeviser meg om noe annet, mener jeg det). Men det tilligger en forfatter et valg når en bok utgis, og det valget gjøres på bakgrunn av etablerte forståelser av sjangernes forskjeller.

Sakprosa er i dag i vinden, og mange av NFFs forfattere leses som aldri før, og opptrer i samme litterære marked som skjønnlitterære forfattere. Men både lesere, kritikere og forfattere kjenner til forskjellene, og de håndheves fortsatt noenlunde konsekvent. Se for eksempel Tom Egil Hvervens gode anmeldelse i Klassekampens eminente Bokmagasin av Geir Hestmarks biografi om Jens Esmarks oppdagelse av istiden. Jeg tror, som Jan Kjærstad, at vi er vitne til en tendens i norsk skjønnlitteratur som har begrensninger både i form og tid. At sakprosa og faglitteratur leses mer enn før, burde få flere gode forfattere til å skrive god sakprosa og god faglitteratur. Heller det, enn at flere romanforfattere krever oppmerksomhet fordi det de skriver angivelig skal være sant. Det er ikke sikkert det er interessant nok, i lengden, selv om altså Knausgård overbeviste også Toril Moi om sin storhet.​

Menu