Dagrun Skjelbred

Dagrun Skjelbred

Nylig kom storverket Norsk lærebokhistorie. Dagny Skjelbred er en av fire forfattere bak - og er ukas NFF-er.

12.05.17

​– Gratulerer med utgivelsen av Norsk lærebokhistorie! I omtalen om verket står blant annet dette å lese: «Lærebøkene brukes og virker hver eneste dag og har stor makt over kunnskapen og tenkemåtene våre. Likevel er det noe skyggefullt over livet til denne viktige litteraturen». Det lyder litt mystisk. Hva er det som menes her?

– Takk! Vi har arbeidet med Norsk lærebokhistorie over lang tid. Kanskje skjønte vi ikke helt hva vi gav oss ut på da vi begynte! Feltet er stort, selv om vi bare har behandlet den obligatoriske skolens lærebøker. Men vi syntes lærebøkene fortjente en teksthistorisk framstilling, i likhet med de som finnes av mange andre tekstkategorier, både innenfor sakprosa og skjønnlitteratur. For det er jo egentlig tankevekkende at vi ikke har hatt noen samlet historisk framstilling om lærebøker. Dette er bøker som leses av nesten en million mennesker hver dag, og som har betydd mye både for skolens kunnskapsformidling, men også for videreformidling av kultur, verdier og holdninger fra generasjon til generasjon. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er slik, og jeg tror det dreier seg om det jeg vil kalle et tekstenes hierarki, der skjønnlitteratur har høyere status enn sakprosa, der de tekstene som leses av få, vurderes høyere enn de som leses av mange, og der det som leses av voksne, har høyere status enn det som leses av barn. Da skjønner en at lærebøker, - som er sakprosa og leses av mange, og av barn, ikke kommer spesielt høyt. 
– Nestor innenfor lærebokforskning, Egil Børre Johnsen gav i 1989 ut en bok om lærebøker som han kalte Den skjulte litteraturen. Det har dessverre vært en dekkende tittel. Vi håper at vi med Norsk lærebokhistorie kan bøte litt på det og bidra til at lærebøker og lærebokforfattere får den status de fortjener.

– Three is a crowd, er det noe som heter på engelsk. Oops, unnskyld, vi spør jo en gammel norsklærer her. Jeg mener, tre blir en mølje. Og her er dere fire forfattere som står bak verket. Har det vært mange heftige diskusjoner?

– Norsk lærebokhistorie bygger blant annet på et forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd, der mange bidragsytere var med. Prosjektet publiserte tre artikkelsamlinger med teksthistoriske studier av enkeltbøker og forfatterskap, og dette har vært viktige bidrag til Norsk lærebokhistorie. Når det samlede oversiktsverket skulle skrives, bestemte vi oss for at forfattergruppa ikke måtte være for stor, og ikke for sprikende med tanke på faglig bakgrunn og teoretisk ståsted. Det tror jeg har vært avgjørende for i det hel tatt å få prosjektet i land, men det kan selvfølgelig også være en svakhet at forfatterne er for like. Vi er alle fire først og fremst tekstforskere, og derfor har vi skrevet en tekstnær framstilling. Historikere, samfunnsvitere og pedagoger ville sikkert valgt en annen vinkling. Men vi fire; Norunn Askeland, Eva Maagerø og Bente Aamotsbakken og jeg har selvsagt også noe forskjellig kompetanse og faglig profil. Det har gjort at vi har hatt mange nyttige, om ikke så veldig heftige, diskusjoner. Jeg håper vi har utfylt hverandre.

– Det pågår jo nå debatt på flere fronter om lærebokas status og framtid. Blant annet har NFFs Tore Slaatta, generalsekretær skrevet i Aftenposten, der han er bekymret for at «læreplanene er blitt tvangstrøyer som gjør læreboken til en fasit, til en utbrodert liste over læringsmål der «alt må med». Deler du denne bekymringen?

– Læreplanene har vel alltid vært sterkt styrende for lærebokas innhold og utforming. Da vi hadde godkjenningsordningen; dvs. fram til år 2000, var ett av sjekkpunktene at læreboka var i tråd med gjeldende læreplan. Tidligere læreplaner var dessuten svært detaljert med tanke på innhold i de ulike fagene. Den nyeste læreplanen er mindre styrende i den forstand at den setter opp læringsmål, og så er det opp til lærere og lærebokforfattere å fylle dem med innhold. I prinsippet står forfatter og lærer friere, men i praksis tror jeg Slaattas beskrivelse er dekkende. For selv om godkjenningsordningen er opphevet, og læreplanene ikke lenger er så styrende for innholdet i fagene, er lærebøker en vare som skal selge, og de står i en tradisjon som skaper forventninger. Derfor er det viktig for forfattere og forlag å vise at alle læreplanmål er dekket, og at bøkene er gjenkjennelige. Etter mitt syn har vi dyktige lærebokforfattere og lærebokforlag i Norge. Men læreplanen og tradisjonen kan bli en tvangstrøye som Slaatta påpeker. Jeg tror det er viktig at forfattere og forlag tør å være nettopp forfattere og forlag, de må tørre å velge innhold, språk og framstillingsform som kan formidle fagstoff på en god måte, men som også kan fascinere og forundre og gi leseren stoff å tenke og språk og begreper å tenke med. Det betinger imidlertid at lærerkorpset som skal velge lærebøkene, har kunnskap og kompetanse som gjør at de ikke bare teller om læreplanmålene er dekket og leter etter tekster og framstillingsmåter som ligner det de er vant til. Her tror jeg lærerutdanningen har en jobb å gjøre, for kunnskap om valg og vurdering av lærebøker og andre læremidler har hatt lite plass i denne utdanningen.

– La oss driste oss utpå med en liten spådom til slutt: tror du det finnes læremidler i bokform om 50 år?

– Boka er en utrolig smart oppfinnelse. Jeg er av dem som tror at de som skal utforme framtidas skole, også vil se det.

Menu