Rune Johansen - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Rune Johansen

Rune Johansen

For fire år siden ble fotografen Rune Johansen frastjålet sitt elskede Hasselblad. Hans egen sorgreaksjon er nå blitt en egen bok.

11.09.17

Rune Johansen er på kort tid blitt en kjent og kjær fotograf og forfatter gjennom bøker som Hiv mannskjiten, Så lenge det vara, I Hemsedal, Da æ var i Amerika, Norske sjøfolk og Glade jul. Enkle, men effektive og dokumentarisk vakre portretter fra hverdagsliv og høytid. 

Etter planen kommer hans nye bok senere i høst, som foreløpig har arbeidstittelen Mine siste bilder.

– Du fikk jo et nasjonalt brakgjennombrudd i 2005 med boka Hiv mannskjiten – med særpregede bilder av nordnorsk hverdag. Hvorfor falt vi for dette, tror du?
Det har jeg faktisk tenkt på lenge. Selv om jeg kanskje ikke er den rette til å svare på dette spørsmålet, så har jeg tenkt mitt. For det første: Som fotokunstner så vil man ha den sværest boken. Sværeste boka som i den bredeste boken, i centimeter. Gjerne 100 X 100 centimeter, for å ta litt i. Det tror jeg de fleste fotokunstnere ønsker seg.
Men sånn ble det ikke for meg. Det var forlaget som bestemte størrelsen. En liten bok på bare 18 X 18 cm. Først ble jeg veldig skuffet. Men så begynte jeg å skjønne at dette formatet var jo genialt fra forlagets side. Det ble plutselig en eksklusiv, liten bok. Med arbeider og tekst. Og den var akkurat stor nok til at du kunne putte den i vesken. Genialt. Det er ikke størrelsen det kommer an på, skjønte jeg da.
Det andre var mine tekster og arbeider. Innenfor kunstfotografiet er ikke uttrykk som mitt noe nytt. Det nye var at denne lille boken også gikk ut til folket. Ikke til bare kunstnere og spesielt interesserte. Men til ikke-kunstinteresserte også, de så og leste om arbeidene mine. Fra flere-og nitti år gamle og nedover, kvinner menn og barn i alle aldre. Jeg hadde på en eller annen måte klart å få arbeidene og tekstene mine ut til folket også.
Det tredje jeg har rundt dette, er at mange har kjent seg igjen når de har studerte mine arbeider og leste mine tekster. Jeg var også til rett tid og på rett sted. Og sist, men ikke minst så traff jeg på de rette kontaktene. Uten dem så hadde aldri jeg laget en eneste bok. En stor takk til Forlaget Press som har gjort hva jeg har ønsket av innhold til alle bøkene mine.

– Gjennom hittil fem bøker og diverse utstillinger har du blitt,… eh, veldig Rune Johansen-sk i uttrykket? Og det mener vi i positiv forstand! Hvordan har en mann med et så vanlig etternavn fått et så uvanlig uttrykk? Eller spurt på en annen måte: Hvordan har du funnet fram til ditt særpreg?
Det bare ble sånn. Det var dette som var meg innerst inne. Ikke det innerst inne, men det som var helt innerst, innerst, innerst inne i meg. Det var det jeg klarte, og så fikk jeg gitt ut. Jeg tror at hvis du treffer med hverdagen i kunsten, så treffer du så inn i helvete. Hva var det Munch malte? Jo, han malte familien. Hamsun, han skrev om de nære omgivelsene sine. Og for ikke å snakke om Alf Prøysen, han skrev om det nære som lå en halv meter fra ha,. Men det går ikke an å konstruere slikt, det må komme av seg selv. Det var dette som var meg i kunsten.
Når det gjelder etternavnet mitt så er det et typisk etternavn fra Nord Norge. Jeg har samer i slekta mi langt bakover, på begge sider.

– Det er flere ganger blitt fremhevet at du er utsnittets mester. Hva vektlegger du selv når du fotograferer?
Ingen ting. Jeg arbeider intuitivt. Jeg bare bestemmer meg for at «nå vil jeg arbeide.» Uansett vær og vindforhold. Om jeg arbeider inne eller ute, fotograferer jeg bare det som rører meg på godt og vondt. Landskap, interiør, eksteriør og portretter. Hvis jeg arbeider med prosjekter, så ligger selvsagt temaet i bakhodet hele tiden. Jeg fotograferer ca. to uker i året. Di andre ukene blir brukt til å studere og bearbeide di nye arbeidene.

– For tre år siden skjedde det fryktelige at du ble frastjålet ditt kjære Hasselblad-kamera, som har vært hovedredskapet ditt i arbeidet. Hvordan har det gått etterpå?
Ja, det stemmer det. For snart fire år siden ble min følgesvenn gjennom nesten tjuefem år ranet fra meg, om bord på flytoget i det vi kjørte fra Oslo S. Et over femti år gammel Hasselblad C/M med nesten alt utstyret ble borte for alltid. Dette skjedde mens jeg lenge hadde gått med planer om en ny bok. En større bok, slik at arbeidene mine kom bedre frem. Etter ranet hadde mediene fått tak i denne hendelsen. Og plutselig ble det offentlig. Telefonen min ringte i ett, det lå også på nettet, og alle var fælt lei seg for at kameraet mitt var borte. AT KAMERART VAR BORTE! De var ikke det spor interessert i hvordan jeg hadde det akkurat der og da. Jeg, som hadde levd med kameraet nesten halve livet mitt. Det ble liksom en del av meg. Ikke det at jeg trengte medlidenhet akkurat da, men tanken rundt at de bare brydde seg om Hasselbladen streifet meg lenge. Og det var da jeg tenkte på å skrive og lage ny boken min om Hasselbladen, fra jeg kjøpte den til den ble borte.
Boken skulle inneholde nye tekster, nye og gamle arbeider og en serie fra min samling av gamle amatørbilder, med tekst også. Men så skjer det jo ting. Designeren har designet og vil nå lage to bøker av prosjektet samtidig. En større bok med mine nye og gamle arbeider. Og en mindre bok med nyere arbeider nye tekster og fra samling av gamle amatørbilder. Og der står vi i dag, og er forhåpentligvis snart klar for utgivelse, sier Rune Johansen.

Foto: Harald Medbøe

Menu