Lokalhistorien lenge leve!

Hva er byggesteinene i et land? Hva er dette som binder oss sammen, på tvers av geografiske grenser og store sprang i tid?

Det er historiene om oss. Hvem vi er som folk og land, hvordan vi lever våre liv. Hverdager og fest. Utflytting, fraflytting og innflytting. Næringsveier og kjærlighetsveier. Hjem og hus, infrastrukturer og tapte horisonter.

Disse historiene lever. I store praktverk utgitt på de store forlagene, ja visst. Men også i bygder og byer over hele Norge, hvor små og store historielag forfatter sine årbøker, utgir sine små publikasjoner og hefter, om de mange drivhjulene som får et samfunn til å bevege seg framover, om karakterene som har gått gjennom landskapene før oss. For å parafrasere dikteren Kolbein Falkeids ord: de som har gått før oss og kvistet løype.

Hvilke regler gjelder?

Dette er ikke bare ukomplisert. For en lokalhistorieforfatter kan det være et mylder av problemstillinger å støte på. Spørsmål om arkiver, kontrakter eller knyttet til juss.

Derfor arrangerer nå NFFO sammen med Landslaget for lokalhistorie et eget møte for lokalhistorikere som brenner inne med spørsmål og lurer på hvordan de kan få tak i en egnet jurist. Onsdag 7. oktober kl 18.00 via Teams kan de få en av de beste på feltet, NFFOs juridiske rådgiver Daniel Årskaug Bukkvoll, som sammen med kollega Aon Raza Naqvi vil kunne bistå deg med det du lurer på, for eksempel:
Hvilke regler gjelder egentlig når vi skal publisere årbøker, eller gjengir innhold fra gamle skrifter? Hvilket ansvar har redaktører, og hvordan sikrer gode avtaler med bidragsytere til publikasjoner?

Forskjell på forlagene

Daniel Årskaug Bukkvoll forteller at han og juridisk kollega Henna Marie Tanskanen mottar mange henvendelser fra lokalhistoriemiljøer gjennom året.

—Mange av de kommer fra redaktører og forfattere som ønsker å bruke en gammel tekst eller et gammelt bilde, men er usikre på hvor grensedragningene går for hva som er lov og ikke. I tillegg opplever vi at det kan være en del usikkerhet rundt hvilke rettigheter den enkelte forfatter egentlig har overdratt til forlaget.

Bukkvoll sier det er forskjell på kontraktene der ute.

— I motsetning til den ordinære, kommersielle forlagsbransjen, der vi har detaljerte normalkontrakter som tydeliggjør partenes rettigheter og plikter, har man på lokalhistoriefeltet gjerne veldig enkle, muntlige avtaler om at forfatteren skal skrive en tekst som historielaget utgir. Det kan skape utfordringer dersom forlaget senere bruker forfatterens tekst på en måte som forfatteren selv ikke ønsker, Daniel Årskaug Bukkvoll.

Ulike problemstillinger

Hvert år produseres det hundrevis av bøker, og titusenvis av sider med lokalhistorie. Til sammen er flere tusen mennesker involvert i produksjonen av dette. Vi får Sondre Aksnes Yggeseth på tråden. Han er organisasjonssekretær i Landslaget for lokalhistorie.

Han sier det er høyst ulike juridiske problemstillinger historielagene og forfatterne kommer ut for.

— I det store og det hele bunner nok de sjeldne problemene som har oppstått i åndsverk, og utgivers bruk av dette. Ettersom dette er verk skrevet av frivillige forfattere og publisert av frivillige foreninger, er det ikke alltid rollene like klare som når honorarer og kommersielle hensyn er involvert.

— Ofte er dette også veldig tillittsbasert, og man har ikke den samme automatikken når det gjelder avtaler og rolleavklaring. De ytterst få sakene som har oppstått går ut på at publiserende aktører har brukt åndsverk på en måte som ikke forfatter har vært komfortabel med, enten gjennom redigering eller tilgjengeliggjøring, sier Yggeseth.

— Finnes det noe standarisert avtaleverk for forfattere utenom det NFFO kan formidle, eller må hjulet finnes opp på nytt, for hvert eneste historielag der ute?

— Vi har hatt en ambisjon om å komme med noen forslag til forfatteravtaler, men det er ikke noe vi har per i dag. Så per i dag har vi ingenting som vi formidler aktivt.

Enorm mengde litteratur

— Hvor mye lokalhistorie er det egentlig som publiseres der ute?

— Vi har ikke noen definitiv statistikk på dette, men vi kan gi noen tall basert på vår medlemsmasse. Anslaget er at våre medlemmer utgir 200-250 periodiske utgivelser hvert år, i tillegg til enkeltstående bokprosjekter. Disse utgivelsene produseres veldig forskjellig — i noen tilfeller er det én forfatter som gjør hele jobben, mens i andre tilfeller er det en årboksnemd med flat struktur som kvalitetssikrer tekster fra et titalls forskjellige forfattere. Jeg tror trygt vi kan si at vi er på et firesifret antall involverte i den samlede produksjonen.

— Såpass, ja!

— Om vi skal gjøre et veldig konservativt anslag i et år med 250 utgivelser, der hver bok er redigert av én redaktør med tekster fra fem forfattere, lander vi på 1500 involverte personer. Det reelle tallet er nok betydelig høyere enn det. Dette utgjør, om vi tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig lengde på 150 sider, rundt 40 000 sider med lokalhistorie.

— Ajaj!

— Og om vi nå for moro skyld ser for oss et mer liberalt, men ikke urealistisk anslag: Ta 300 bøker — cirka 225 faste pluss 75 enkeltstående bøker, der alle er redigert av en komité med tre personer og involverer ti forfattere — er vi opp i 9000.

— Her skal vi stå klar med medlemsvervingskupongene fra NFFO!

— Runder vi da opp til 200 sider per bok, snakker vi jo 180 000 sider med lokalhistorie. Realiteten finnes nok et sted mellom disse to, Sondre Aksnes Yggeseth.

Lokalhistorie lenge leve!