Lov og rett i KI

Dette innlegget ble publisert i Aftenposten 29. september, omkring KI-debatten knyttet til influenseren Oskar Westerlin:

Mange ble, forståelig nok, overrasket da en artikkel i VG hevdet at influenseren Oscar Westerlins opplasting av boksider til chatboten Claude bryter loven. Westerlin har selv påpekt at vi trenger tydeligere svar på hvordan man kan bruke KI (kunstig intelligens) uten å krenke forfatteres rettigheter.

Vi vil her prøve å gi en oversikt over hvordan loven fungerer, hva som er sikkert og usikkert, og fremfor alt: hvorfor denne debatten er viktigere enn man tror.

Hovedregelen er at kun forfatteren har rett til å fremstille eksemplarer (jussisk for å lage kopier) av sitt verk og dele disse. Dette gjelder alle typer kopier, også digitale bilder av boksider. Slike rettigheter er helt nødvendige for at det skal kunne lønne seg å bruke tid på å skrive gode bøker.

Synes du likevel at hovedregelen virker altfor streng? Det er vi helt enig i, og derfor finnes det også flere unntak og løsninger. Arbeidsplasser, skoler, universiteter og andre aktører utenfor privatlivet kan få lov til å lage kopier uten å innhente samtykke fra hver enkelt forfatter ved å inngå avtale med og betale vederlag til Kopinor. Noen av Kopinors avtaler omfatter nå også KI.

Privatliv, KI og de store selskapene

På det private området er det et stort unntak fra hovedregelen: Det er lov å «fremstille enkelte eksemplarer» til privat bruk. Du kan altså ta bilde av en bokside og vise det til din private krets. Men KI-selskapene er ikke en del av denne kretsen. Disse er kommersielle aktører som bruker forfatternes tekster til å utvikle et produkt. Det er nettopp her det egentlige problemet ligger.

Språkmodeller må kopiere enorme mengder faglitteratur for at modellen skal holde høy kvalitet. Dette blir gjort uten å innhente samtykke, og forfatterne blir ufrivillige bidragsytere til et produkt som konkurrerer med deres interesser.

Det er også en stor risiko for at modellen kan gjengi verket overfor brukere selv om utviklerne prøver å forhindre det. Forskere ved Stanford University har fått ulike modeller til å gjengi brorparten av kjente bøker ord for ord. Da er vi kommet veldig langt utenfor den private krets.

Nasjonalbiblioteket og Kopinor har inngått verdens første avtale som sikrer forfattere betaling for utvikling av en nasjonal språkmodell. Det norske folk anerkjenner dermed forfatternes rettigheter og betaler for det, mens selskapene slipper unna uten å betale noe. Det kan vel ingen mene er greit.

Å huke av bokser

Dersom du laster opp hele boksider til KI og gir den «lov» til å bruke det du laster opp videre, krenker du utvilsomt forfatterens rettigheter. Du har da gitt verket til en konkurrent av forfatteren uten samtykke. Flere modeller har imidlertid innstillinger for å reservere seg mot trening på opplastet innhold.

Westerlin anbefaler nå alle å reservere seg, og det er forbilledlig. Han kan med dette være den i norsk offentlighet som har gjort mest for å sikre at forfatteres verker ikke havner på avveie.

Det betyr likevel ikke at all opplasting til språkmodeller er lov, kun fordi man har huket av de rette boksene. Verket sendes fortsatt til modellen, og det er uklart om den bearbeidede versjonen som KI-en genererer, er omfattet av privatkopieringsretten.

Loven gir jo også bare rett til å lage «enkelte» kopier. Men her finnes det argumenter i begge retninger, og rettstilstanden er uavklart.

Hvordan løse problemet?

Westerlin er god til å stille de riktige spørsmålene: Er det mulig å forene leselyst og et ønske om å lære, samtidig som vi ivaretar forfatternes rettigheter? Hvordan i så fall?

Det er flere måter man kan samhandle med KI på, uten at man risikerer å krenke noen rettigheter. Det går fint an å bruke KI til hjelp med enkelte vanskelige formuleringer. Informasjonen fra bøkene er heller ikke vernet, så man kan gjerne diskutere det man har lest, med KI-en.

Det er likevel urimelig om ansvaret for å trekke grenser skal ligge hos vanlige folk når det er selskapene som utgjør den egentlige trusselen.