Slakt og definisjonsmakt: KI-oversettelsen av Heated Rivalry er kommet

Da Aschehoug i mars ga ut Game Changer. Nye spilleregler på norsk, var tempoet selve poenget. TV-serien Heated Rivalry hadde blitt en snakkis, og forlaget ville raskt ut med bøkene serien bygger på. Løsningen ble kunstig intelligens. KI‑selskapet Nuanxed leverte en råtekst. To navngitte oversettere etterredigerte. Forlaget kalte resultatet en oversettelse. Det var det mange i fagmiljøet som reagerte på.

I dag kom anmeldelsen. Bokanmelder Joakim Tjøstheim gikk hardt til verks og stilte spørsmålet rett ut: «Hvordan har dette sluppet gjennom?» Han pekte på språklige feil, meningsbrist og formuleringer som ikke fungerer på norsk.

Språket i anmeldelsen var nådeløst. Terningen landet på 2.

Anmeldelsen ble dermed et konkret eksempel på det fagmiljøene hadde advart mot: Når tempo og marked får styre, er det kvaliteten som ryker først.

Definisjonsmaktens kamp

– Den store feilen i denne saken er at forlaget slipper unna med å kalle prosessen for oversettelse, sier oversetter og styremedlem i NFFO, Merete Franz

Hun setter ord på det mange i fagmiljøet har reagert på, men som lenge ble behandlet som en teknisk detalj. For dette handler ikke først og fremst om teknologi. Det handler om definisjonsmakt.

I kolofonen står det at boka er «omsett av Nuanxed og oversettarane Åse Feiring Cave og Siv Runde». For Franz er det direkte misvisende.

– Nuanxed leverer ikke oversettelse. Og etterredigering blir ikke oversettelse bare fordi det er oversettere som gjør jobben.

Hun peker på noe grunnleggende: Oversettelse er ikke å rydde i en ferdig tekst. Det er å ta valg. Språklige, kulturelle og stilistiske valg. Når teksten allerede ligger der, generert av en maskin, er de viktigste valgene allerede tatt.

– Det er forsket på dette. Når man etterredigerer KI‑tekst, blir man bundet av teksten man har foran seg. Kreativiteten blir mindre. Oversetteren blir mindre fri.

På Facebook formulerte hun det mer billedlig, i en metafor som har festet seg i debatten:

– Det blir litt som å sette napolitanske pizzakokker ved Grandiosa‑samlebåndet.

Plutselig hast

Forlagssjef Nora Campbell har i intervjuer, blant annet i Framtida.no 16. mars, forklart at KI‑bruken var nødvendig for å rekke markedet, og at den norske utgaven likevel kan kalles en oversettelse, selv om prosessen er annerledes enn tradisjonell oversettelse. Den forklaringen har ikke overbevist kritikerne.

Nylige avgåtte leder i Norsk Oversetterforening , Hilde Lyng, reagerte også på hvordan saken ble fulgt opp journalistisk. I en Facebook‑kommentar skrev hun at forlaget i stor grad fikk legge premissene selv, uten å bli konfrontert med et åpenbart poeng: Bøkene kom ut på engelsk i 2018 og 2019. Målgruppen har lest dem i årevis.

– Det fremstår underlig at det plutselig skal haste så veldig nå, skrev Lyng.

Også Aftenposten løftet saken ut av bokspaltene og inn i prinsippdebatten. I et debattinnlegg 17. mars advarte avisen mot å forveksle fart med kvalitet og teknologi med forståelse. Oversettelse, ble det påpekt, er ikke en teknisk øvelse, men en kulturell og fortolkende praksis. Tittelen var talende: «Det er ikke intelligens alt som glimrer».

Uthuling av systemet

For Merete Franz handler dette nå ikke lenger om én bok.

– Situasjonen er prekær.

Hun mener forfatter- og oversetterorganisasjonene raskt må bli enige om noe helt grunnleggende: Hva er oversettelse, og hva er det ikke. Uten tydelige definisjoner risikerer man at etterredigering av maskintekst får samme status, samme kreditering og samme tilgang til støtteordninger som kunstnerisk oversettelse.

– Hvis etterredigering behandles som oversettelse i innkjøpsordninger og stipendordninger, uthuler man systemet innenfra.Forlagene er forvaltere av åndsverk og er like avhengig av disse støtteordningene, som oversetterne. Og hvor ender vi opp hvis forlagene begynner å utgi bøker som ikke lenger kan kalles åndsverk?