Språkfagene forsvinner fra skolen: — Vi blir et fattigere samfunn

Utdanningsdirektoratet (Udir) gjennomfører denne høsten en åpen innspillsrunde om fremmedspråk på 8.–10. trinn, samtidig som de ønsker også innspill på en høring om krav til fremmedspråk i videregående opplæring.

Et av de nye momentene i høringsforslaget er at for den videregående skolen skal det opprettes seks studieretninger for studieforberedende. Men i motsetning til i dag hvor fremmedspråk er en del av fellesfagene på studieforberedende, går Udir nå inn for at det skal bli et valgfag.

80 prosent uten tilbud

Det får Ane Christiansen til å rykke frampå stolen.

— Ifølge forslaget skal fremmedspråk nå bare være valgfag på én av disse seks retningene – språk, medier og kommunikasjon. Og det er en studieretning som veldig få skoler tilbyr. Om forslaget går gjennom, vil det være veldig få elever som går på det. Da vil språk bety veldig mye mindre. Vi kommer til å få elevgrupper som går ut i verden med nesten ingen fremmedspråkskunnskap, sier Christiansen.

— Når det i tillegg skal være med som et valgfag, og man da samtidig foreslår at skolene bare skal tilby ett språk – altså de skolene som har den studieretningen skal bare tilby ett eneste språk – så betyr at kanskje så mange som 80 prosent av elevene videregående skole ikke skal ha noe språktilbud i det hele tatt.

Ingen kunnskap om hvordan språk er bygd opp

Christiansen har doktorgrad i spansk, og har mange års undervisningserfaring fra flere nivåer i utdanningssystemet. Hun er også leder i læremiddelutvalget og Det faglitterære råd i NFFO,og har skrevet og vært redaktør for en rekke lærebøker. Hun har vært med hele veien fra de langt mer lysere årene for språkfagene i norsk skole.

— I tida rundt Kunnskapsløftet var det en stor optimisme rundt språk. I 2004 foreslo Kristin Clemet at fremmedspråk skulle bli obligatorisk. Det ble det ikke, men alle ungdomsskoler fikk plikt til å tilby språk.

Men samtidig endret synet på språkundervisning seg, sier hun.

— Strategiplanen «Språk åpner dører» la stor vekt på det kommunikative. Man skulle snakke mer og bruke språket, ikke bare lære verbtabeller og kasus. Men jeg tror vi samtidig har mistet noe viktig: forståelsen av språk som struktur.

— Nå har vi fjernet veldig mye grammatikkundervisning,både i fremmedspråk, men også i norskfaget. Elevene kommer til timene og læringen uten å ha så mye kunnskap om hvordan språk er bygd opp, hvordan man lager setninger og så videre. Det er en svært urovekkende utvikling, sier Christiansen

En ond sirkel

En av forklaringene på hvorfor språkfag som fransk, tysk, spansk og italiensk er på vikende front, er frammarsjen engelsk har fått i alle mulige sammenhenger, mener Christiansen.

— Nå møter elevene engelsk helt fra barnehagen, gjennom filmer, sosiale medier og internett. Så de lærer seg å snakke engelsk, men ikke nødvendigvis å forstå hvordan språket er bygd opp. Dette er nødvendig for å få en dypere språkforståelse. Naturlig språklæring fungerer ganske godt fram til 12–13-årsalderen. Etter det trenger man noen knagger å henge språket på. Det er en utopisk idé at man bare skal lære seg “å snakke litt”. Det er jo det vanskeligste.

— Hva skjer hvis de ikke-engelske språkene får stadig mindre plass?

— Det blir en ond sirkel. Færre elever tar språk i skolen. Da søker færre språk på universitetet. Da får vi færre språklærere, og så klager vi over at vi ikke får tak i tysk- spansk- og fransklærere. Men det vil også bli færre som behersker flere språk i alle yrker, ikke bare blant lærere.

Også høyere utdanning og internasjonalisering blir påvirket, sier hun.

–— I mange år har internasjonalisering og utveksling handlet om engelsk. Du kan reise til Ungarn, Spania eller Slovakia gjennom Erasmus og klare deg på engelsk. Men da forteller vi egentlig folk at de kan reise hvor de vil i verden, og at språk ikke er viktig, fordi engelsk er nok.

Bekymret for oversetterne

Og da er vi på vei mot et fattigere samfunn, mener hun.

— Språk handler om handel, politikk, utveksling og samkvem mellom mennesker. Vi har aldri reist så mye som nå, men samtidig blir kravet om å kunne andre språk enn engelsk stadig svakere. Kolleger av meg nedover i Europa rister på hodet når jeg forteller om utvikling for fremmedspråk i den norske skolen. Der har de gått motsatt vei, innsett viktighet av språk i samhandling i verden og prioriterer dette i skolen. 

— Vi skal også huske at dette handler om demokrati.

— Hva legger du i det, i denne sammenhengen?

— Å skrive og snakke er å tenke. Å lære seg et nytt språk er å lære seg å tenke på nye måter og bli kjent med nye kulturer. Det å kunne operere i flere miljøer er en nødvendighet i et stadig mer internasjonalt orientert samfunn. Derfor er det å kunne språk å være en demokratisk medborger.

I tillegg til bekymringen for nye generasjoner barn uten godt språktilbud, er Ane Christiansen også bekymret for oversettergjerningen.

— NFFO har mange oversettere, og behovet for mennesker som kan språk godt forsvinner ikke selv om vi har Google translate og KI. Skal du gjøre en god oversettelse av en kompleks tekst, kommer du ikke så langt med maskinene alene. Oversettelsesprogrammer kan aldri erstatte menneskelig kommunikasjon. Dette bør være en av fanesakene for NFFO framover, sier Ane Christiansen.