Disse er nominert til Rosettaprisen

Årets jury med Eve-Marie Lund, Ole Jan Borgund og Christian Rugstad, har vurdert 79 titler innenfor et vidt spekter av fagfelt og temaer. Alt fra personlige biografier til bredt anlagte historieverk, fra bøker om psykologi, filosofi, biologi og kommunikasjon til hasardiøse sjøreiser og avansert filmteori. Av disse 79 bøkene har juryen møysommelig diskutert seg frem til fem titler som de mener er særlig godt oversatt blant de mange godt oversatte bøkene vi har hatt til vurdering.

– Vår konklusjon ut over kortlisten, er at kvaliteten på oversatte sakprosautgivelser er imponerende, og bredden likeså, forteller juryleder og tidligere Rosettavinner, Christian Rugstad

Vinneren annonseres på Hieronymusfeiringen, 25. september!

Her er de nominerte med juryens begrunnelser:

Gilles Deleuze: Film 1. Bevegelse-bildet

Oversatt av Thomas Lundbo. Utgitt av Existenz forlag.

Gilles Deleuze (1925-1995) var en av de ledende europeiske filosofene i siste halvdel av forrige århundre, en representant for post-strukturalismen og post-modernismen. En av definisjonene på postmodernismen er at den artikulerte at verden er i en tilstand av vedvarende ufullstendighet og konstant uløselig, at det er mange veier til kunnskap og at det er mange sannheter i et faktum, sett fra ulike perspektiver. Man låner og leker med elementer fra "høye» og «lave» tradisjoner, musikalsk, litterært og billedmessig.

«Film 1: Bevegelse-bildet» er et av få genuine forsøk på å virkelig tenke det spesifikke ved filmen, ikke bare som en kunstart og som medium for fortelling, undersøkelse og kritikk, men som en del av virkeligheten, som en del av vår måte å erfare verden på, nemlig som bilde.

Cinéma 1. L’image-mouvement er den første av Deleuzes to bøker om film. Den neste er på trappene fra forlaget, så det er bare å ha dykkermaske og snorkel klare. «Teoretisk dypdykk» er nemlig bare fornavnet her. Dette er filosofi på ekstremt høyt nivå. Forfatteren bygger på sin landsmann Henri Bergsons og andre med-filosofers teorier om persepsjon og opplevelse av materie, tid og bevegelse.

Det høye nivået kommer også frem i forfatterens presentasjon og diskusjon. Det franske språket er rikt på bilder og metaforer, og franskspråklige forfattere bruker vendinger som ofte kan virke vanskelige og til dels forblommede på norske lesere. Ikke minst derfor er det beundringsverdig av en oversetter i det hele tatt å gi seg i kast med slikt stoff. Noe av det vanskeligste med å oversette fransk, er å strippe det ned til å bli akseptabelt og klart forståelig på norsk, helst uten å miste det sentrale budskapet eller den helhetlige kunstneriske skjønnheten. Dette har Thomas Lundbo behersket til fingerspissene. Uttrykkene «bevegelse-bildet» og «tid-bildet» bør gå inn i norsk filmfilosofisk språkbruk, «moments quelconques» oversatt til «gjengse øyeblikk» er glimrende løst.

Vi snakker her ikke om en lettlest tekst, det ville være løgn. Men ved kløktig bruk av sin strålende norsk har oversetteren maktet å lage klare formuleringer, slik at lyset faller inn i teksten og gjør den lesbar.

George Orwell: Å skyte en elefant og andre essays

Oversatt av Aleksander Melli. Utgitt av Spartacus.

George Orwell er no mest kjend som romanforfattar, men han var også journalist og essayist med eit breitt register både språkleg og tematisk. Å skyte en elefant og andre essays er ei samling tekstar med stor spennvidd, frå kritiske og innsiktsfulle analysar av språk og litteratur til ærleg sjølvutleverande skildringar av eigne opplevingar som tenestemann i det koloniserte India. Orwell er konsekvent og insisterande politisk i det han skriv.

Aleksander Melli har løyst ei svært krevjande oppgåve med bravur og følgjer Orwells stil tett så vel i dei skarpsindige analysane av litteratur og politikk som i dei introspektive forteljingane om eigne menneskelege veikskapar. I essayet om «Politikk og det engelske språket» greier Melli å gi att Orwells skarpe analyse på eit godt og presist norsk. Han lèt seg ikkje freiste til å hente inn døme frå moderne norsk (som det finst mange nok av), men held heile tida fast på det engelske førelegget, utan at det verkar tilgjort. Ikkje minst er den halvanna side lange opprekninga av «pretensiøse uttrykksmåter» ein omsetjingsmessig tour de force. I motsett ende av skalaen ligg den korte teksten «En hengning», der Orwell fortel om sin eigen medverknad når kolonimakta avrettar ein mann i India. Sjølv om det er eit «jeg» og eit «vi» her, er hendingane skildra utanfrå i eit nøkternt språk, men forfattarens sterke motvilje i situasjonen kjem likevel tydeleg fram, noko Melli formidlar på overtydande vis.

Som eit ekstra pluss kommenterer Melli omsetjinga i sluttnotar med både saksopplysningar og sine eigne omsetjingsval. Slik tek han med seg lesaren inn i omsetjingsverkstaden, til glede for både kollegaer og alle andre som er språkinteresserte.

Det går tydeleg fram at Aleksander Melli har hatt stor glede av å arbeide med Orwells essay.

Diana Souhami: Uten lesbiske, ingen modernisme.

Oversatt av Hanne Elisabeth Munkelien. Utgitt av Solum Bokvennen.

Forfatteren gir oss portretter av fire kvinner (Sylvia Beach, Natalie Barney, Bryher og Gertrude Stein) som brøt reglene og skapte kulturhistorie. Fire kvinner som på hver sin måte drev frem den modernistiske bevegelsen i mellomkrigstidens Paris. Souhami selv uttrykker at hun med denne boken «tilstreber et større bilde – av hva lesbiske oppnådde og kan oppnå når de i fellesskap dikterer sin egen agenda.»

Med bokhandelen Shakespeare and Company skapte amerikanske Sylvia Beach et sentrum for den nye tidens litterære stemmer. Bryher, som var datter av Englands rikeste skipsreder, viet hele sitt liv og hele sin formue til moderne tidsskrifter og den gryende filmkunsten. Natalie Barney ble en berømt salongvertinne som ville leve livet som kunst, både gjennom diktning og et fritt sexliv. Gertrude Stein, som etter egen mening «tilfeldigvis var et geni», skrev nyskapende prosa og fikk stor betydning for unge kunstnere som Picasso og Matisse og forfattere som Hemingway og Fitzgerald.

De levde som de selv ville; de skrev som de ville; de var åpne om sitt begjær og sin legning og var tro mot seg selv.

Boken har et språk fylt av driv, er lettlest, opplysende, trist og morsom. Oversetteren har tatt ballen og leverer på et levende og oppfinnsomt norsk. Hun har også gjort en stor jobb med bakgrunnsundersøkelser til de mange hundre sitatene fra brev, dokumenter og bøker, og ifølge sitt profesjonelle og gode «Oversetterens etterord» samarbeidet med navngitte gode kolleger for å komme frem til best mulige løsninger.

Neige Sinno: Trist tiger

Oversatt av Egil Halmøy. Utgitt av Cappelen Damm.

Det viktigste er ikke hva som har blitt gjort med oss, men hva vi selv gjør med hva som er blitt gjort med oss», skriver Neige Sinno et sted i Trist Tiger, en beretning om en ødelagt barndom. Forfatteren, som ble voldtatt av stefaren fra hun var syv til hun var fjorten år, har skrevet en rystende brutal bok, men også en bok drevet fram av litterære, psykologiske og filosofiske refleksjoner rundt makt og maktesløshet. Det er en enkel og kompleks, naken og spørrende, og fremfor alt analytisk utforskende tekst – en tekst som strekker seg ut i mange retninger, men alltid med den smertefulle opplevelsen som omdreiningspunkt. Alt dette har oversetteren ivaretatt på en beundringsverdig presis og stringent måte i den norske utgaven. Presis, men også levende; stringent, men også lyttende. I Egil Halmøys oversettelse er Trist tiger blitt en like god som vond bok å lese på norsk.

Kenan Malik: Ikke helt svart-hvitt

Oversatt av Bjørn Alex Herrman. Utgitt av Megafon forlag.

Kenan Malik er nevrobiolog og vitskapshistorikar. Ikke helt svart-hvitt er ei brei framstilling av rasismeomgrepet og rasisme i fortid og notid. Malik tek utgangspunkt i sine eigne vonde opplevingar, men evnar å heve seg over det personlege og gjere ein systematisk og grundig analyse av rasisme, framandfrykt og identitetspolitikk på førebiletleg vitskapleg vis, med klar problemstilling, ein god plan for arbeidet og konsekvent gjennomføring av denne planen.

Maliks setningar vekslar mellom avstytte faktaopplysningar og lange, meiningsmetta resonnement. Begge delar kan vere krevjande å overføre til eit godt norsk språk, men Bjørn Alex Herrman har løyst oppgåva meisterleg. Framstillinga er både omfattande og rik på detaljar og byggjer på eit stort og variert kjeldemateriale (litteraturlista er på nærmare 40 sider), og omsetjaren må ha sett seg grundig inn i stoffet for å kunne gjengi det så trufast. Ikkje minst har han greidd kunststykket å føye inn dei mange innskotne sitata i setningar som flyt like lett på norsk som på engelsk. Malik tyr ikkje til eufemismar i dei til dels brutale hendingane som blir skildra, og han blir aldri sentimental. Også Herrman unngår suverent desse fallgruvene og greier på framifrå vis å formidle Maliks sterke engasjement, som fargar, men aldri får styre framstillinga.

Med denne omsetjinga har Bjørn Alex Herrman formidla eit viktig og godt sakprosaverk til norske lesarar.