Isalill Kolpus vinner Bokhandelens sakprosapris for 2026

Med boka Hvem brente John Savio? har Kolpus skrevet en bok om kunstneren Savio, som flettes sammen med en utforskning av egen familiehistorie, samisk identitet og møtet mellom norsk og samisk kultur. Juryen for prisen trekker fram at «resultatet gir en sjelden leseopplevelse, der erkjennelse, undring og opplysning glir nennsomt og nervepirrende inn i hverandre og setter varige spor.»

– Jeg er genuint sint for at han ikke er et større navn. Det holder ikke for meg at folk sier: «Ja, men jeg har jo hørt om ham.» Det skal være det samme som å si Munch, sier Kolpus.

Uretten Savio ble utsatt for som same er en viktig drivkraft i Kolpus’ bokprosjekt. Men hun skriver også om at han er en av Norges fremste kunstnere.
– Han er en representant for all kunsten vi har laget i tusenvis av år, som ikke får oppmerksomhet fordi den regnes som så liten eller smal. Eller som på et tidligere tidspunkt ble bedømt som å komme fra et folk som ikke hadde verdi. Jeg vil dytte ham fram som en spydspiss, som er det jeg tror han ville være. Jeg tror han ville være den som snakker saken og sprenger vei for all kunsten som er oversett. For det er jo så mye som kommer etter ham, forteller Kolpus.

Rytmen bestemmer

Da hun startet arbeidet med boka, visste hun ikke noe om hvilken bok det skulle bli.

– Jeg visste ikke annet enn at jeg ville skrive en bok om John Savio, kanskje litt om Sør-Varanger, kanskje om bestefar.

Juryen har bitt seg merke i bokas unike komposisjon «der familiehemmeligheter, taushet og tabu åpner døren til John Savios kunst».

– Utgangspunktet for boka var jo å skrive om ham, fortelle hans historie. Det har bare ført meg inn i refleksjoner over mitt eget liv. Når man sitter og skriver om ham, og hva han har gjennomgått, ser man jo at det går en linje rett inn i dagens samiske liv, sier Kolpus.

– Hvordan har du forholdt deg til komposisjon og form underveis i skrivinga?

– Jeg har også vært litt bevisst på det: «Oi, nå har jeg vært lenge i denne prosagreia om meg selv. Nå må jeg få oss tilbake til det faktadrevne. Fram og tilbake i etterforskningen. Det er nesten som en rytmefølelse. Når jeg skriver tekster for standup, tenker jeg på ulikt tempo. I boka har jeg tenkt mye mer på rytme. Det går sakte i de delene som er personlige, og fort i de delene der det er mye fakta.

Isalill kommer på et eksempel.

– Hver gang jeg skal skrive om mormor, stopper tiden. Det finnes ikke tempo i teksten der, fordi hun er så rolig. Skal jeg skrive henne opp i tempo, må jeg ta henne med i bilen og kjøre til Finland, ler hun.

Et hinder for å skrive en bok om John Savio, er at det er få kilder om både livet og kunsterskapet hans. 4. desember åpner en stor utstilling med Savios kunst på Munch-museet i Oslo, museet viet til en av Savios inspirasjonskilder.

– Det lille vi vet om Savio, er ikke så lett verifiserbart og det er vanskelig å si noe konkret om ham. Han daterte jo ikke bildene sine engang. Vi vet ikke når han lagde noe. Det er nesten sånn at man må drive med gjetting. Savio hadde dagbok, bare én. Munch skrev jo 13 000 sider..

Samisk fortellerkultur og stand-up

Juryen har også trukket fram bokas særegne språk, med setninger som kan romme en hel verden. Kan det være den samiske fortellertradisjonen eller erfaringene som stand-up-komiker som spiller med her?

– Når man får gjester, går man sjelden og setter seg i stua; man setter seg ved kjøkkenbordet. Det er mange teorier om hvorfor det er sånn, men i samisk kultur tror man det er fordi bålet og ildstedet var det sosiale rommet. Da sitter man ofte i lystig lag, eller vanlig lag, der den ene historien tar den andre, og man fyller på hverandres historier: «Ja, for han var jo sønn av …» Denne måten å tenke «forresten», og så tilbake, gir jo en rytme, med disse innfallene og sidesprangene, før man kommer tilbake til den egentlige historien.

Og denne måten å jobbe med å stokke ordene sammen, for å få den riktige rytmen, rimer også på hvordan hendelsene i Savios og Kolpus liv flettes sammen i en sammenhengende fortelling i Hvem brente John Savio.

Juryens begrunnelse

Årets vinner av Bokhandelens sakprosapris er en fortelling som utforsker fortid, nåtid, identitet og relasjoner langs flere fascinerende tråder. Leseren blir tatt med til ulike landskaper, og over store avstander i en leseropplevelse som sitter i kroppen i lang tid etter endt lesning. Reisen går til Varangerfjordens iskalde dyp og til bygdene rundt, til samtaler med tause besteforeldre og utforskning av hemmelige loft. Og til Nasjonalgalleriets saler på 1920-tallet, der en ung samisk kunstner står i stille beundring over Edvard Munchs malerier. Bokens tråder spinnes rundt jag etter glemte familieminner på den ene siden, til tilbaketrukne betraktninger og tolkninger på den annen – tolkning av kunst, av stillhet, av skam og av stolthet.

Gjennom forfatter-jegets bearbeiding av egen familiehistorie tegnes på finurlig vis et varsomt portrett av den samiske billedkunstneren John Savio og hans skildringer av samisk kultur, unge avskjeder, lek på vidda og reinsdyr i flokk og alene. Slik åpnes den ene døren etter den andre – dører til både kunnskap og kunst, i denne boken, som til tross for sin rikdom likevel er både konsentrert og intens.

I boken Hvem brente John Savio evner forfatteren og debutanten Isalill Kolpus å skape et litterært univers av gåtefulle relasjoner – relasjoner mellom forfatter-jegets familie og kunstneren John Savio, mellom samisk og norsk, og mellom fortid og nåtid. Alt flettet i hverandre på en måte som gir nye innsikter, åpner nye dører, uten å gi endelige svar. Hvem brente John Savio viser hvordan språklig poesi gir næring til prosaens jakt på opplysning, og omvendt. I Hvem drepte John Savio spiller prosa og poesi harmonisk sammen og gir en svært rik leseropplevelse.