KI-bøker krever klare kjøreregler

Debatten rundt ulike forlags bruk av KI til oversettelse og omslag viser for det første at norske forleggere mangler en helhetlig tilnærming og praksis, for det andre at lesere ikke blir tilstrekkelig informert om hva de kjøper, og for det tredje at de kulturpolitiske virkemidlene kan og bør brukes langt mer aktivt til det de er ment for: Å opprettholde og videreutvikle norsk språk og litteratur. Det betyr at momsfritak på bøker og innkjøp til bibliotekene bør forbeholdes verk som er skapt av mennesker, og at KI-skapte bøker blir tydelig merket.

I kjølvannet av debattene rundt Aschehoug og Bonniers bruk av KI i stedet for oversettere til de norske utgavene av henholdsvis Heated Rivalry-bøkene og en rekke selvhjelpsbøker, har det blitt tydelig at vi trenger noen klare kjøreregler for hvordan vi som lesere skal bli informert, hvordan forlag skal forholde seg til opphavsrett ved bruk av KI og hvorvidt KI-generert litteratur og illustrasjoner skal nyte godt av kulturpolitiske ordninger.

Det er et stort privilegium for enhver forfatter å nå ut til nye lesere gjennom oversettelser, og det er en viktig og krevende jobb for oversetteren å sikre at det nettopp er den originale forfatterens stemme vi får tilgang til. Våre to foreninger jobber for at alle oversettere skal få rimelig betalt og for at de ivaretas som opphavere til åndsverkene de skaper. I Bonniers KI-titler er det verdt å merke seg at redaktør Ingrid Ryvarden har oppført seg selv som opphaver – sammen med språkmodellen DeepL. Ifølge Ryvarden har en oversetter «kvalitetssikret teksten» og foretatt «en avansert språkvask», men oversetteren er påfallende nok ikke navngitt i utgivelsene. Vi lurer på hvilket åndsarbeid Ryvarden har gjort, som gir henne rett til å oppføre seg selv som opphaver? Og hva betaler Bonnier oversetteren som får den svært utakknemlige jobben med å kvalitetssikre og språkvaske? I de aller fleste tilfeller er det langt mer tidkrevende å etterredigere et KI-manus enn å oversette originalen.

Når en språkmodell i rekordfart overfører en bok fra ett språk til et annet, oversetter den ikke. Den kalkulerer. Å oversette en ungdomsroman og en selvhjelpsbok innebærer utallige språklige valg og avveininger for at teksten skal fungere i en ny kultur og på et nytt språk. Oversettelse handler om å skape rytme i setningene, som både er tro mot originalen og samtidig bevarer meningsinnholdet. Noen ganger må det lages nye ord på norsk – enten fordi originalen opererer med ord som ikke finnes, eller fordi tematikken er så ny at det ikke er etablert et norsk vokabular.

Litteratur skal være skapt av og for mennesker uavhengig av litterær sjanger og hvem som befinner seg i målgruppa. Vi synes det er svært problematisk dersom forlag velger seg ut målgrupper de tenker kan tåle dårlig språkdrakt på norsk. De som leser ungdomsromaner og selvhjelpsbøker, fortjener å bli tilbudt like godt språk som alle andre. Det er ekstra viktig med språklig omsorg i form av gode oversettelser for målgrupper som leser lite. Ingen er tjent med at menneskelige oversettere blir forbeholdt prisbelønt skjønnlitteratur, historiske dokumentarer, eller bestselgende bøker.

Det beste vi kan si om Bonnier og Aschehougs KI-politikk, er at de i det minste er åpne om sin egen undergraving av oversatt litteratur. Det er et skritt i riktig retning å informere leserne om at en tekst er fremstilt av DeepL og Nuanxed. Samtidig viser eksemplene at norske forlag har et stykke igjen til at leserne er godt nok informert om hva de får. Vi mener det må bli et krav å merke KI-skapte bøker godt synlig på forsiden. På den måten blir leseren tydelig opplyst om at boken er oversatt eller skrevet av KI, eller at omslag eller illustrasjoner er det. På samme måte som forbrukere har krav på å vite om reklamen er retusjert, eller hva maten i butikken inneholder, må norske lesere få vite hva de blir tilbudt.