Ane etterlyser den store, kollektive samtalen om lærebøkene

Tirsdag denne uka presenterte Kunnskapsdepartementet de nye PISA-tallene, og det har ikke gått nådig for seg i oppsummeringen i mediene etterpå. NFFOs styreleder Marte Blikstad-Balas, som også er en av landets fremste eksperter på leseferdigheter – eller mangelen på dem – uttalte at PISA-tallene ikke var en overraskelse. Men at hun likevel var rystet over hvor dårlig det stod til.

Ane Christiansen er helt enig i den vurderingen. I tillegg til å lede NFFOs læremiddelutvalg og har også skrevet og vært redaktør for en rekke lærebøker, og vant Frankfurtmessens gullpris for læremidler i 2020, den såkalte BELMA-prisen (Best European Learning Material Awards).

–Hovedkonklusjonene er helt som forventet, men tragedien, om man kan kalle den det, er såpass kompleks at det ikke er mulig å gi skolen skylda for hele forfallet.

Den digitale skolen er mer enn læremidler

–Under presentasjonen tirsdag ble digitaliseringen trukket fram som en av hovedårsakene til dårligere lese- og lære-evner. Men bildet er kanskje enda bredere enn som så?

– Det virker som om alle nå er enige i at den massive digitaliseringa er en viktig årsak, så spørsmålet blir jo hva vi kan gjøre for å snu skuta.

– Det snakkes mye om digitale læremidler, og jeg står først i køen for å framsnakke læremidler på papir. Vi må begynne å snakke om bøker igjen. Ingen digitale læremidler slår en god bok når det gjelder oversikt og tydelig progresjon.

– Men det er kanskje ikke bare slik vi skal tenke om digitale læremidler?

– Nei, det er det ikke. Den digitale skolen er mye mer enn selve læremidlene. All informasjon skriftliggjøres og gjentas på skolens interne plattformer, for de yngre også tilgjengelig for foreldrene. Ungene trenger ikke lenger ta ansvar for å huske eller planlegge noe selv, for man blir minnet på alt hele tida.
– Jeg registrerer at det synes lettere å lenke opp til digitale lekser, for eksempel, enn å få ungene til å huske å ta med seg en bok hjem. Skolen har drevet med det motsatte av ansvar for egen læring i årevis, antakeligvis som svar på et absurd både uttalt og uuttalt dokumentasjonsbehov.

Hva bør NFFO gjøre?

Samtidig, når alt skal dokumenteres og leveres inn, overskygger produktene fort læringsprosessene, mener Christiansen.

– Norsk skole framstår ekstremt produktfiksert, samtidig som «hjelp» til å produsere all verdens tekster og presentasjoner ligger to tastetrykk unna. Paradoksalt nok kan det virke lettere å dokumentere at man har gjort noe digitalt enn på papir, all den tid lærerne kan hente inn rapporter om hva som er gjort og ikke gjort osv. Men i denne synliggjøringen forsvinner lett prosessen, selve læringen og arbeidet bak. Det er en kultur som ikke snus i det øyeblikket man får en lærebok inn i rommet.

– Det virker som det bør være et stort, kollektivt løft å få kurven til å gå oppover for de neste PISA-tallene om fire år. Hva bør NFFOs bidrag i dette arbeidet for de neste årene?

–NFFO må jobbe for at lærebøkene konstant er på agendaen når skole diskuteres i offentligheten. Vi må naturligvis prøve å påvirke politikerne til å bevilge mer penger til utvikling og innkjøp av lærebøker. Men dersom det skal skje, må vi bidra til å vise at lærebøkene faktisk er viktige og en uvurderlig del av skolen. Bøker er trygt og forutsigbart. De gir klare rammer og avgrenser lærestoff.

Etterlyser den offentlige samtalen

En tett dialog med lærerutdanningene er også viktig, sier hun.

– Det er ikke bare merkelig at man utdanner lærere stort sett helt uten at skolens tekster er en del av utdanningen. Det er en total undervurdering av den litteraturen som burde være lærere og elevers viktigste hjelpemidler i skolehverdagen. Men lærebøker er som andre bøker, både gode og nyttige, og dårlige og ubrukelige. NFFO må bidra til en offentlig samtale om lærebøkenes innhold, og kanskje er det på tide å diskutere en eller annen form for offentlig kvalitetssiktingsinstans for lærebøker og digitale læremidler, sier Christiansen og slipper ut et siste hjertesukk:

– Som forfatterorganisasjon bør NFFO også vise fram læremiddelforfatterne sine så ofte de kan, rett og slett gi oss navn og ansikter og taletid, sånn som andre sakprosaforfattere får! Denne samtalen med meg er jo en start.