Familie, flukt og identitet

I boken Flukten fra Palestina tar Iraki utgangspunkt i egen familiehistorie og følger tre generasjoner gjennom fem land – fra bestefarens landsby i Haifa-området i 1914 til oppveksten i Norge i dag.

En stor historie, enkelt forklart

Iraki beskriver boka som en fortelling som forsøker å gjøre det komplekse forståelig. Hun ønsket å bidra med et perspektiv som hun føler ofte har vært fraværende i offentligheten og norsk presse.

– Dette er en personlig familiehistorie basert på min familie. Vi følger tre generasjoner, mine besteforeldre, mine foreldre og meg. Jeg ville skrive denne boken for at folk skal forstå hvorfor vi er der vi er i dag, og da må også de palestinske historiene fortellesvår. I lang tid etter 1948 var narrativet til palestinerne kraftig underkommunisert. Sånn er verden. Seierherrene får som regel definere historien.

Samtidig forteller Rima at det også er en bok om hverdagslivet som flyktning. En gruppe som ofte forblir et tall i en statistikk og dermed “ansiktsløs”.

– Flyktninger er jo noe før de blir flyktninger. Hvem var de som mennesker, hva slags liv hadde de, hva skjer med dem i det de blir flyktninger, og hvilke konsekvenser får det nedover i generasjoner? Det tror jeg er viktige perspektiver.

Bestefarens liv på flukt

Flukten fra Palestina åpner med bestefarens historie. Han ble født i 1914 i en landsby i Haifa-området. I Familien drev jord og handel, og han ble en lederskikkelse i landsbyen. Samtidig hjalp han motstandskampen mot britene i det skjulte.

Etter delingsvedtaket i 1947 og de påfølgende kampene i 1948 flyktet familien i panikk til Libanon. De tok med seg det de kunne, i tro om at de snart skulle vende tilbake.

– Sionistene var i ferd med å tømme en del landsbyer og bestefar fikk høre masse historier om massakrene som hadde blitt gjort på landsbyene rundt. Derfor bestemte de seg for å flykte i all hast. De tok med seg noen eiendeler, for tanken at de bare skulle være borte i noen uker.

På radioen snakket om at de arabiske soldatene fra nabolandene rundt skulle komme og hjelpe til å kjempe mot sionistene. Fra historien at det ikke var sånn det ble. Staten Israel ble opprettet og det som skulle være en midlertidig tilværelse ble et liv i eksil, for Irakis bestefar og rundt 750 000 palestinere som også mistet sine hjem under Nakbaen i 1948.

Samtaler, arkiv og minner

Arbeidet med boken har vært både personlig og krevende. Iraki har hatt lange samtaler med foreldrene sine, sett gamle videoopptak og gått gjennom bilder. Hun beskriver prosessen som emosjonell, men også frigjørende.

– Selv om jeg lenge har jobbet med å formidle andres historier, har jeg vært privat om mitt eget liv. Å åpne opp på denne måten er sårbart, men jeg opplever det også som nødvendig. Når vi forventer at andre skal dele, må vi selv være villige til å bidra.

Som erfaren journalist er hun vant til å fortelle nøkterne historier uten store adjektiver. I boken har hun valgt samme tilnærming.

– Jeg kommer ikke med analyser eller konklusjoner. Jeg forteller historien slik den er, og overlater til leseren å trekke egne slutninger.

Selv om boka er forankret i personlige vitnesbyrd, er den også koblet til historiske kilder.

– Selv om dette er basert på personlig historie og muntlige fortellinger, bruker jeg også anerkjent litteratur. Det er en historisk gjennomgang også.

Så hvordan var selve skriveprosessen etter at du hadde samlet alt du trengte?

– Ja, hvordan skriver man en bok? Det beste tipset jeg fikk var å bare sette seg ned og skrive uten å tenke på at alt må dobbeltsjekkes underveis. Så kan man heller holde igjen i neste runde.

Hun skrev ofte på kafeer, omgitt av lyder og mennesker, eller hos foreldrene i helgene.

– Jeg må ha noe å se på. Jeg er en veldig visuell person.

Identitet som arv

Boken undersøker hvordan palestinsk identitet ble formet i eksil. Skoler, lærere og hverdagslige ritualer spilte en rolle i å holde historien levende.

– Jeg visste at de hadde gått gjennom mye tøft, men det som slo meg var først og fremst at de har levd et veldig rikt liv. Mange tenker at flyktninger er stakkarslige. Men de har reist seg igjen, og igjen. Det er mye styrke i det. Så det er ikke bare en trist bok, men heller ikke en bok uten traumer.

Men opplevelsen av å reise gjentatte ganger utfordrer identitet.

– Når folk spør hvor du er fra, så foregår det alltid en prosess inni meg. Identitet handler ikke bare om fødested eller statsborgerskap, men også om minner, kultur og erfaringer.

Journalistblikket i boken

Bakgrunnen som journalist preger også måten boka er skrevet på.

– Dette er jo fra palestinsk perspektiv, men jeg har prøvd å være så nøktern og saklig som mulig. Jeg tar ikke noe standpunkt i denne boken. Jeg forteller en historie, og så får folk gjøre seg en konklusjon av å lese den.

Som utenriksjournalist har hun ofte dekket konflikten hun nå skriver om. Hun har vært bevisst på balansen mellom egen bakgrunn og journalistisk metode.

– Min rettesnor har alltid vært internasjonal lov. Noen regler må vi være enige om, og det er det jeg har brukt.