Merete Franz: – Stipendet gir meg tid til å finne gull

– Jeg skjønte at forfatterne fikk beskjed på telefon, men jeg fikk en e-post. Jeg måtte lese den seksten ganger før jeg trodde på det, sier hun.

En faglig trygghet

For Franz handler stipendet ikke bare om økonomisk støtte, men om å få arbeidsro.

– Stipendkomiteen består av kolleger jeg har sett opp til i mange år. Jeg er litt ferskere enn dem, så det føles som en personlig anerkjennelse. Profesjonelt gir det en trygghet i hverdagen, sier hun.

Hun mener økonomisk frihet åpner opp for mer tid per prosjekt og krevende arbeider.

– Hvis man får tid, leverer man bedre. Det gir muligheten til å fordype seg i referanselitteraturen og levere arbeid av høyere kvalitet. Og det gir en nødvendig ro i alt man gjør, sier Franz.

På jakt etter litterære skatter

Franz søkte om støtte til å drive oppsøkende arbeid i tyskspråklig litteratur – å lese utgivelser, oppsøke forfattere og forlag og delta på messer i Tyskland og Østerrike.

– Jeg vil finne ut hva som rører seg i den tyskspråklige bransjen akkurat nå. Jeg kjenner mange i miljøet, og vet at jeg kan bruke midlene godt for å finne bøker som bør oversettes til norsk, sier hun.

Sånn sett vil arbeidsstipendet støtte flere forfattere og gjøre litteraturen mer tilgjengelig.

– Jeg leste forleden noe fint om akkurat det: støtter man en oversetter, støtter man en forfatter. Dobbelt så mye for krona, forteller Franz.

Hun planlegger å fordype seg både i nye strømninger og i eldre verk som fortjener et norsk publikum.

– Jeg vil lese meg opp på gamle utgivelser som fortsatt har relevans. Det er nok av god tysk litteratur som ikke er oversatt til norsk, sier hun.

– Du blir aldri helt ferdig

Når hun får tid og rom, minner oversettelse mer om forfatterskap enn håndverk.

– Det er litt som å skrive en bok. Du blir egentlig aldri ferdig, men på et tidspunkt må du gi det fra deg. Sånn er det med oversettelse også, sier hun.

Hun beskriver prosessen som å tre inn i et allerede eksisterende språklig univers.

– Du oversetter ikke i en boble. Det finnes et begrepsapparat der ute som du må forholde deg til, og det er forskjellig fra fagfelt til fagfelt. Du må sette deg ordentlig inn i det, sier Franz.

Oversettelser som egne verk

Franz er opptatt av å minne om at oversettelser er selvstendige kunstneriske arbeider.

– En oversettelse er et selvstendig åndsverk, båret over til et annet språk og en annen kulturell kontekst av oversetteren. Med en egen form, en egen estetikk og et eget språk. Vi ville ikke hatt tilgang til verdenslitteraturen uten oversetterne, sier hun.

Hun opplever at oversetterens rolle altfor ofte blir usynlig.

– Ofte må du lete godt for å finne oversetterens navn i omtaler. Jeg tror det kan ha en sammenheng med en manglende forståelse av hva oversettelse er, sier hun.

For å forklare viser hun til Kate Briggs’ This Little Art, der forfatteren beskriver en hage i Paris med planter som en gang vokste i trekroner i et annet klima.

– Disse plantene lever videre i en ny sammenheng, men bærer med seg spor av stedet de kom fra. Det er et nydelig bilde på forholdet mellom original og oversettelse: to verk, tett forbundet, men selvstendige organismer, sier Franz.

– Maskiner kan ikke oversette menneskelighet

Franz ser med uro på hvordan kunstig intelligens brukes til oversettelser, men lar seg ikke skremme.

– Jeg er egentlig optimistisk. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan en maskin skal kunne overta menneskers jobb med språk. Den kan sikkert brukes til bruksanvisninger, men litterær sakprosa og skjønnlitteratur – det går ikke, sier hun.

Hun tror menneskelig resonnering og skjønn alltid vil være avgjørende.

– Litteraturens funksjon er å gi mennesket følelsen av hvordan det er å være menneske. Vil du ha det fra en maskin? Jeg vil ikke ha KI-kunst på veggen heller, sier hun.

For Franz handler kampen om språkets sjel.

– Norske lesere trenger oversettelser som puster, som har evnen til innlevelse og forstillelse. Der intellekt, instinkt og intuisjon styrer pennen, ikke en kjølig kalkulert sannsynlighet, sier hun.

Fellesskap og ansvar

Franz har vært aktiv i NFFO i mange år, og er nå tilbake i Oversetterutvalget.

– NFFO har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Vi har lagt en vanskelig tid bak oss, og fortsatt står utfordringene i kø i hele bokbransjen. Derfor betyr det ekstra mye å få denne tilliten akkurat nå, sier hun.

Hun løfter fram betydningen av foreningens arbeid for oversettere og forfattere.

– Hvor hadde sakprosaoversetterne og -forfatterne vært uten NFFOs innsats overfor myndighetene og samarbeidet med søsterorganisasjonene våre i inn- og utland? sier hun.

Når hun ser fremover, håper hun å kunne bruke tiden godt:

– Jeg håper jeg kan finne noen gull der ute som gjør at forlagene ikke er et øyeblikk i tvil om at dette må oversettes og gjøres tilgjengelig for norske lesere.