Rosettapris til oversetterduo

Første opplag er allerede utsolgt, og et nytt opplag er allerede kommet. Bak utgivelsen ligger over 30 år med planer. Bjørn Helge Sandvei fikk først ideen om å oversette verket da han jobbet som assistent på biblioteket på MF.

– Jeg synes det var fascinerende å se at de hadde et helt klassesett av Evsebios på gresk, og det var jo bare på gresk, og det virket ikke som de var veldig slitte heller. Men jeg fant ikke noen oversettelse til norsk. Så da tenkte jeg at denne boken skal jeg oversette, forteller han.

Her kan vi nevne at danskene fikk sin første oversettelse i 1832 og svenskene i 1878.

Sandvei fikk studiepermisjon i 1993, med planer om å gå i gang med oversettelsen. Et annet prosjekt kom imidlertid foran i køen, og Evsebios ble lagt på is. Dette andre prosjektet var en grammatikkbok for nytestamentlig gresk, som brukes av de fleste som jobber med faget i dag.

Noen år senere, i 2001, fikk Sandvei forskerpermisjon og hadde igjen planer om å gå i gang med oversettelsen. Denne gangen var det arbeidet med en ny bibeloversettelse som kom i veien. Dette prosjektet skulle imidlertid komme godt med når han endelig startet på oversettelsen av kirkehistorien. Årene går, Sandvei går av med pensjon. I 2018 tok filologkollega Glenn Wehus kontakt.

En kilde til kildene i kirkehistorien

– Da Glenn kom, da ble det fart i sakene. Vi var ferdig høsten [20]25, så vi hadde bra progresjon da vi omsider kom i gang. Men det er litt artig å tenke på hvor lang tid det gikk uten at noe skjedde. Men planen var der, fordi jeg visste jo gjennom alle disse sitatene at dette var en viktig bok, sier Sandvei.

Og disse sitatene som Sandvei viser til, kommer vi straks tilbake til. For hva slags verk er det Sandvei og Wehus har oversatt?

– Verket har blitt grunnleggende for alle som jobber med tidlig kirkehistorie. Evsebios er den første som skriver en narrativ fremstilling av kirkens historie, og han gjør det ved å inkorporere mange andre kilder, forteller Glenn Wehus.

Biskop Evsebios av Caesarea (ca. 260/265-339) levde i en brytningstid, hvor kristne opplevde å bli forfulgt på begynnelsen av 300-tallet, til kristendommen ble statsreligion i Romerriket i 392.

– Han er ikke bare en kilde til kirkens historie. Han er en kilde til kildene, for han har så mange kilder i verket som han siterer ganske lange utsnitt av. Noen av kildene har vi fra før. Andre kilder som han siterer fra, har vi mistet – vi kjenner dem bare via ham, fortsetter han.

– Det er om lag 360 sitater i verket – men det er jo delvis fra tekster som er tapt, som man kjente tittelen på, men ikke innholdet, utdyper Sandvei.

Rosettaprisen går til årets beste faglitterære oversettelse. Så la oss snakke litt om selve arbeidet med oversettelsen. I år går altså prisen til to oversettere av ett verk.

– Hvordan har samarbeidet vært?

– Nå hører det med til bildet at jeg er Helges elev, ikke sant? Så jeg har jo lært gresken av ham. Så jeg er jo hans arvtager her, som lærer i gresk ved MF, sier Glenn.

– Ja, også tror jeg at når vi begge har studert gresk før vi begynte å oversette nær sagt, så har du vært gjennom en prosess som gjør at det blir en viss felles stil, legger Bjørn Helge til.

Han fikk også nytte av den nevnte bibeloversettelsen, der de var et helt team som arbeidet sammen.

– Vi hadde noen helt overordnede prinsipper. Vi ville gjerne ligge tett på Evsebios' stil, men innenfor rammen av alminnelig norsk. Vi var enige om at vi måtte bryte opp disse lange periodene hans – der var vi samstemte. Og for noen av de mest sentrale enkeltbegrepene som gjentas gang på gang, måtte vi snakke oss litt sammen om, og embetstitlene prøvde vi å være ganske samkjørt på, forteller Glenn Wehus.

Disse lange setningene skal vi snart se nærmere på. Først kan vi være konkrete:

– Banalt eksempel: Glenn skrev "fram", og jeg skrev "frem" – men vi ble enige om "frem", gjorde vi ikke? minnes Bjørn Helge Sandvei.

En halvsides åpningssetning

Så til verkets lange åpningssetning, hvor oversetterne fikk bryne seg på noen sentrale forskjeller mellom språkene:

– Setningen er på 166 ord. Og verbet kommer ikke før ord nummer 153. Så du må vente kjempelenge for å få det bærende verbet – og sånn kan vi ikke si det på norsk. Det her er første setning av hele verket, så man blir jo kastet av allerede i første sving hvis man lar det stå, sier Glenn Wehus. Han fortsetter:

– Jeg tror vi måtte bryte den opp i hvert fall i 5, 6, 7 setninger for å få den til å flyte på norsk, men det sier noe om stilen at første setning i hele verket er en kjempesetning. Ja, trolig bare fordi det fungerer som en innholdsfortegnelse: «Dette jeg har bestemt meg for å skrive om», så kommer det da en lang sekvens om alt verket skal handle om, og det er en eneste setning.

– Det svarer jo til hva som var det litterære idealet i antikken, i alle de greske og latinske tekstene, du skulle presentere innholdet og temaet i en innledende periode, legger Sandvei til.

De to oversetterne har ellers fått grunne på oversetterens kjente dilemma, om det så gjelder nyere ungdomsromaner eller antikke klassikere:

– Det evige spørsmålet er: i hvilken grad skal man som oversetter forbedre originalen? I hvilken grad er svakheten hos originalen en del av verket som skal videreføres? Vi tenkte at stilen hans er en del av verket, men det må allikevel balanseres opp mot lesbarhet. Så vi har nok på en måte forbedret ham, slik at han lyder bedre på norsk for en norsk leser, samtidig som vi har ønsket å gi leseren noe følelse av hva slags stil dette er. Mange forskere har påpekt at han oppleves som pompøs og knotete, selv om flere har begynt å se mer positivt på hans skrivestil, sier Glenn Wehus.

Mediepioneren Evsebios

Pompøs og knotete til tross, var Evsebios en pioner på flere områder enn kirkehistorie.

– Det er på denne tiden at skiftet fra bokrull til bøker er i ferd med å skje. Han er blant de tidlige som begynner å utforske potensialet som ligger i bokformatet, altså kodeksformatet. Der er han ordentlig nyskapende – det er noe moderne forskning fremhever, hans viktige rolle i å utforske det nye kodeksformatet, sier Glenn.

– Han er en mediemann, han er teolog, han er historiker, han er en sammensatt karakter, altså, oppsummerer Glenn Wehus

– Det med at kodeks, altså bokformen, var vel nesten nødvendig for å klare å finne tilbake til: hva skrev jeg der og hva var det sitatet? Dermed var han den første som virkelig var litt progressiv, forteller Bjørn Helge Sandvei