Prosjektstipend til bøker om Cora Sandel og samisk folkediktning

Merethe Roos framhever at det var et særlig høyt nivå på vårens søknader.

– Det gjorde prioriteringene krevende. Mange prosjekter holdt et høyt faglig nivå, forteller hun.

Ønsker flere lærebokprosjekter

Komiteen skulle gjerne sett flere søknader om prosjekter rettet mot barn og unge, samt lærebøker.

– Jeg vil absolutt oppfordre flere til å søke stipend til å skrive lærebøker. Lærebøkene er på vei tilbake i skolen. Digitaliseringen har kanskje ikke gått så bra som man trodde for ti år siden, sier Roos.

To av prosjektene som fikk stipend, gjør på hvert sitt vis eldre tekster og fortellinger tilgjengelige for nye lesere.

Om Cora Sandels vei til skriften

Nina M. Schjønsbys prosjekt handler om Sara Fabricius, bedre kjent som Cora Sandel, og om veien fra maleri til skriving. I arkivet etter Fabricius har Schjønsby funnet en rekke brevvekslinger med forfatterkolleger som Nini Roll Anker, Inger Hagerup og Bjørg Vik.
– Brevene hennes er fulle av tvil og selvkritikk, men de vitner også om gleden ved å skrive og utveksle erfaringer med både kollegaer og lesere, forteller hun.
– Jeg tror mange med meg vil kjenne seg igjen i dette: Selv om selve skrivingen er noe man sitter alene med, er det som skrivende essensielt å ha kollegaer, venner og lesere rundt seg.

For skrivende lesere er kanskje nettopp tvilen det mest gjenkjennelige:
– Tvilen har et potensial. Den gir rom for flere veier og en dypere utforskning, snarere enn kjappe, skråsikre løsninger, sier Schjønsby.

Samiske sagn og eventyr ut av glemselen

Elin Hesjevik har fått stipend for å gjøre samiske sagn og eventyr tilgjengelige for nye lesere. Prosjektet tar utgangspunkt i Just Knud Qvigstads samlinger fra 1920-tallet og består i å velge ut og gjenfortelle hundre sagn og eventyr i et moderne og lettlest språk. Hesjevik er selv sjøsame og kommer fra Porsanger i Finnmark.

– Man skulle gjerne tro at de samiske sagnene og eventyrene var barnelærdom for meg, men det er det ikke. Jeg vokste opp med de norske folkeeventyrene. De samiske variantene ble aldri fortalt. Det skulle være ett språk. Én kultur. Det skulle være ett folk. Mangfoldet ble ikke verdsatt. Kravet om likhet førte til at mange foreldre lot være å formidle sitt språk, sin kultur og sin identitet til barn og barnebarn.

– Verken jeg eller mine barn har vokst opp med de samiske sagnene og eventyrene. Men slik skal det ikke bli for mine barnebarn, slår hun fast.

Prosjektet handler derfor både om formidling av eldre fortellinger og om å gi barn, unge og voksne bedre tilgang til samisk kultur og fortellertradisjon.

– For det som en gang var truet til stillhet, skal nå fortelles med ny styrke, avslutter Hesjevik.